Bakgrunn – fra perspektiv til relativitet

Perspektivet har vært kjent i kunsten siden oldtiden, men fikk sitt store gjennombrudd under den italienske renessansen. På 1400-tallet utviklet kunstnere og arkitekter matematiske metoder for å gjengi tredimensjonalt rom på en todimensjonal flate. Med geometrien og sentralperspektivet kunne linjer, avstander og størrelsesforhold konstrueres slik at bildet ga en overbevisende illusjon av dybde.

Giotto hadde allerede på 1300-tallet eksperimentert med rom og dybde, mens Filippo Brunelleschi tidlig på 1400-tallet utviklet prinsippene for det matematiske linearperspektivet. Kunstnere som Masaccio, Leonardo da Vinci og Rafael videreutviklet metodene. Masaccios berømte freske Den hellige treenighet (Trinità) i Santa Maria Novella i Firenze regnes som et av de tidligste og tydeligste eksemplene på konsekvent bruk av sentralperspektivet.

I flere hundre år var dette en grunnleggende måte å fremstille virkeligheten på i europeisk kunst: Verden ble betraktet fra ett bestemt ståsted og organisert omkring betrakterens blikk. Men mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte både kunstnere, matematikere og fysikere å utfordre forestillingen om at virkeligheten kunne beskrives fra ett fast perspektiv.

Nye geometrier, forestillingen om en fjerde dimensjon og Albert Einsteins relativitetsteori åpnet for helt nye tanker om rom, tid og observatørens betydning. Omtrent samtidig brøt Pablo Picasso og kubistene med det tradisjonelle perspektivet. Hos Picasso kunne et ansikt eller en kropp fremstilles både forfra og fra siden i det samme bildet – flere synsvinkler ble samlet på én og samme billedflate. Det skaper en interessant parallell til den nye fysikkens utfordring av forestillingen om ett absolutt ståsted, selv om det er omdiskutert hvor direkte Einstein påvirket Picasso.

Hos surrealisten Salvador Dalí blir forbindelsen mellom kunst, matematikk og moderne fysikk enda tydeligere. De berømte «smeltende klokkene» i The Persistence of Memory fra 1931 kan leses som en utfordring av vår vante forestilling om en fast og lineær tid. Dalí interesserte seg også eksplisitt for moderne vitenskap og skulle senere utforske både atomfysikk, matematikk og den fjerde dimensjonen i kunsten sin.

Et slående eksempel er Crucifixion (Corpus Hypercubus) fra 1954. Her fremstiller Dalí Kristus på et kors bygget opp som utfoldingen av en tesserakt – en firedimensjonal hyperkube. En matematisk idé som ikke direkte kan erfares med sansene, blir dermed gitt en visuell og kunstnerisk form.

Picasso og Dalí nærmet seg problemstillingen på forskjellige måter, men begge utfordret den tradisjonelle forestillingen om hvordan rom, tid og virkelighet kan fremstilles. Det åpner for foredragets sentrale spørsmål: Hva skjer med kunsten når vitenskapen forteller oss at tid, rom og perspektiv ikke nødvendigvis er absolutte – og at ett ståsted ikke lenger er nok til å beskrive virkeligheten?

Dalí, i motsetning til Picasso, innrømmet at han var påvirket av Einstein, men det er en annen historie.